Arrangement: Åpent aktivistmøte i Klimabelønning CCL Norge

https://www.facebook.com/events/511500230209282/

Arrangement av Bjarte Slettebø og Klimabelønning KAF (Karbonavgift til fordeling)
Nettarrangement
Onsdag 9. juni 2021 klokken 20:00 UTC+02
Pris: Gratis
Offentlig · Alle på eller utenfor Facebook

Link til Zoom-møte og agenda ettersendes Klimabelønning CCL medlemmer og legges ut på Facebook-gruppen dagen før møtet. Noter deg dato nå.
Det blir en oppdatering av hva som skjer vedrørende Klimabelønning, samt muligheten for å la ordet gå rundt «bordet».

Takk til tidligere styremedlemmer – velkommen til nye!

Klimabelønning Norge, CCL NOR OSLO – Citizens’ Climate Lobby Norway avholdt 08.05.21 sitt andre ordinære årsmøte. 

Tidligere styreleder Ingunn Grande har i perioden før årsmøtet og under årsmøtet ytret at hun ikke ønsket gjenvalg.

Arbeidet for klimabelønning, dengang kalt KAF, ga sitt første synlige resultat ved at “carbon fee and dividend” kom inn i MDGs program i 2013. Samtidig begynte personer – ofte med i både SV og Naturvernforbundet – å jobbe for KAF. Dette aktivistmiljøet hadde tidlig og jevnlig kontakt med CCL. Mest via Skype, senere Zoom. 

Med oppsvinget i klimabevegelsen, Gretha Tunberg, skolestreikene mm. begynte  personer bosatt i Norge som hadde funnet CCL på nettet å melde seg inn i CCL i Gøteborg og København. En av dem var Ingunn Grande, som ikke bare meldte seg inn, men tok initiativet til CCL i Norge ved å kontakte det eksisterende aktivistmiljøet. 

For “saka” har CCL allerede vist seg veldig nyttig. Det har gitt oss både faste møter for faglige og politiske diskusjoner. Det har ført til betydelig økt løpende kontakt mellom oss aktivister. Det er som kjent ikke vanskelig å gjøre partier eller organisasjoner mindre. Ingunn har vært veldig flink til å gjøre en bevegelse, med folk fra forskjellige partier og politiske kulturer, større og mer slagkraftig. 

Vi takker Ingunn for hennes innsats for Klimabelønning Norge, CCL NOR OSLO – Citizens’ Climate Lobby Norway, for et hyggelig og godt samarbeid og ønsker henne lykke til videre. 

Vi ønsker samtidig å ønske nye styremedlemmer velkommen. 
Magnus Bjørnbekk ble valgt som ny styreleder. Magnus har vært med i styret i ett år og er medlem i Ap og Forum for grønn vekst i Oslo AP. 
Ingrid Valde ble valgt som nytt styremedlem. Ingrid er medlem i MDG.
Thomas Haug ble valgt som nytt varamedlem. Thomas er medlem i Ap og Forum for grønn vekst i Oslo Ap.
Velkommen!
Tidligere styremedlemmer som fortsetter:
Anders Ekeland, nestleder og kasserer. Medlem i SV
Roald Arentz, medlem i Rødt
Erlend Kristensen, medlem i MDG
Hallvard Birkeland, medlem i SV
Øyvind E. Hansen, medlem i Rødt
Varamedlemmer som fortsetter:
Bjarte Slettebø, medlem i MDG
Hans Marius S. Torgersen, medlem i MDG

Vi er fremdeles på utkikk etter nye medlemmer, spesielt medlemmer av andre partier og flere kvinner, så ta gjerne kontakt dersom du er interessert.

Vi har gleden av å innkalle til årsmøte i Klimabelønning Norge, CCL NOR OSLO

Vi har gleden av å innkalle til årsmøte i Klimabelønning Norge, CCL NOR OSLO

CCL Norge – Citizens’ Climate Lobby Norway.

Tid: 8. mai 2021, kl. 17 – 19.

Møtedeltakelse skjer via Zoom.
https://us02web.zoom.us/j/82575801390?pwd=U3NrcEtjbDBwdkpERDk0RnRhc0xUQT09
Meeting ID: 825 7580 1390
Passcode: 162873

Dagsorden:

  1. Godkjenning av innkalling og dagsorden
  2. Valg av møteleder og referent
  3. Årsmelding 2020
  4. Regnskap og økonomi ved Anders Ekeland
  5. Kontingent – Forslag til vedtak:
    · Årlig kontingent fastsettes til kr 200,- pr år.
    · Kontingent betalt etter 1.10. gjelder for inneværende og påfølgende år.
  6. Budsjett ved Anders Ekeland og handlingsplan ved Øyvind E Hansen
  7. VALG AV NYTT STYRE
    ▪ Valg av ny styreleder og nestleder
    ▪ Valg av inntil 5 styremedlemmer
    ▪ Valg av inntil 4 varamedlemmer
    ▪ Valg av revisor
  8. Eventuelt

Etter årsmøte fortsetter vi med KAF-fagtema.
HVORDAN FÅ KLIMABELØNNING SOM TEMA I VALGKAMPEN 2021?
Øyvind E Hansen innleder til åpen drøfting om strategier for alle partier i Norge

VELKOMMEN!

                                 Med vennlig hilsen,

Ingunn Grande, styreleder & Magnus Bjørnbekk, styremedlem

Vedlagt følger CCL-Norges vedtekter, paragraf 4-7 som vedrører årsmøtet.

Som det framgår, skal forslag som skal behandles på årsmøtet være sendt til styret senest to uker før årsmøtet. Fullstendig saksliste må være tilgjengelig for medlemmene senest en uke før årsmøtet. Årsmøtet kan ikke behandle forslag som ikke er oppført på sakslisten, med mindre 2/3 av de fremmøtte krever det.

WELCOME TO CCL NOR OSLO GENERAL ASSEMBLY
CCL Norge – Citizens’ Climate Lobby Norway
Starts:
Saturday May 8th, 2021 8:00am PDT
Ends:
Saturday May 8th, 2021 10:00am PDT
Venue
ZOOM
https://us02web.zoom.us/j/82575801390?pwd=U3NrcEtjbDBwdkpERDk0RnRhc0xUQT09
Meeting ID: 825 7580 1390
Passcode: 162873

Klassekampen 30. april 2021

Tredobbel CO2-avgift kan bli en forskjellsbombe av dimensjoner.

Klasseblinde tiltak

Marie Sneve Martinussen,

Regjeringens klimapolitikk er klasseblind, distriktsfiendtlig og tafatt. Et nytt flertall må levere det motsatte. Da trenger vi et vendepunkt bort fra flate usosiale avgifter og over til rettferdige miljøavgifter.

Ei krone er ikke ei krone. Den skifter ham etter hvem som ser på den. For en med 350.000 i inntekt er avgiftsøkning på ei krone per liter bensin en helt annen sak enn for en som tjener en million. For to som har samme inntekt er forskjellen stor når den ene kan gå til barnehagen og busse til jobb, mens den andre er avhengig av bil for å komme seg begge steder.

Derfor er det ikke rart at mange reagerer på regjeringas forslag om å tredoble CO2-avgifta, samtidig som inntektene skal brukes på «skatte- og avgiftslette». Etter åtte år med borgerlig regjering vet vi godt hva det betyr: Skattelette til de rikeste.

Avgiftsøkninga kan bli en grønn forskjellsbombe av dimensjoner. Med klima som unnskyldning vil Solberg skru opp prisene, likt for alle uansett om du bor rett ved T-banen og elbillader eller i den delen av Norge hvor det verken finnes hurtigladere eller tog. Og inntektene skal gå ut igjen i skattegaver til de rikeste. De som samtidig mottar størstedelen av el-bilsubsidiene og bor i sentrale strøk hvor det er lettere å gjøre «grønne valg» og slippe unna avgifta. Bedre oppskrift på gule vester og folkelig motstand mot klimapolitikk skal du lete lenge etter.

Men det betyr ikke at miljøavgifter i seg selv er usosialt. Vi har ei regjering som fører en politikk som er best for dem som tjener mye og bor i byen. Da er det ikke rart at også miljø politikken er tilpasset de med god råd og folk i storbyene. Vår oppgave er å vise at tiltak for å få ned utslippene kan være røde, rettferdige og fungere for hele landet. Da må miljøavgiftene bli progressive.

Høres det vanskelig ut? Det er stort sett motforestillingen mot ideen om rettferdige miljøavgifter. Om det er å ha to trinn i elavgifta eller progressive flyavgifter, så virker det som forståsegpåere syns det er lettere å se for seg elektriske jagerfly enn at avgifter kan være noe annet enn paddeflate. Så klart kan de det.

Med digitale strømmålere varierer allerede strømprisen i løpet av dagen, men teknologien brukes kun for å maksimere strømselskapenes profitt. Den kan like gjerne brukes til å skille mellom ordinært forbruk og luksusforbruk, og la el-avgifta eller nettleia skyte i været for dem som bruker strøm som om produksjonen ikke hadde noen kostnad for verken klima eller natur.

For CO 2 -avgiften kan en sånn differensiering i selve avgifta bli vanskeligere. Den påvirker prisen på mange varer og tjenester, som vi betaler for stykkevis og delt, ikke i en samlet strømregning. Men også her finnes det løsninger, inspirert fra ideen om en «karbonavgift til fordeling» (KAF), der flate karbonavgifter kombineres med å betale inntektene tilbake, likt til alle. Da vil de som bruker mye gå i minus, mens de som bruker lite går i pluss.

For at den teoretiske KAF-ideen skal fungere i virkelighetens Norge trengs det imidlertid viktige tilpasninger. Vi må innse at ikke alt forbruk er omfattet av CO2-avgifta, ferien til St Tropez og luksusbiff fra Japan er avgiftsfri mens campingferien til Trøgstad og biff fra Jæren ikke er det. Selv om vi vet at de med høy inntekt forurenser mer, så blir ikke modellen omfordelende av seg selv når deler av de rikes forbruk ikke inkluderes i avgiftsgrunnlaget. Derfor trenger vi en øvre inntektsgrense, der de som har inntekt over denne grensa ikke tar del i tilbakebetalinga.

For det andre kan vi ikke dele avgiftsinntektene likt for by og bygd. De som bor der hvor avstandene er store og alternativene til bil få må få en større del av kaka, for å kompensere for at det er vanskeligere å velge seg bort fra avgifta. Soneinndelinga til den differensierte arbeidsgiveravgifta kan være et konkret utgangspunkt, der ulike kommuner er kategorisert i hele sju ulike distriktsnivåer.

Jeg kaller det en klimarabatt for folk flest. Men det er ikke navnet som er viktig, det er prinsippet om at økt CO2-avgift verken skal gjøre de rike eller staten rikere, og at tilbakebetaling skal være økonomisk og geografisk rettferdig.

marie@roedt.no

Arrangement: Klimabelønningen KAF (Karbonavgift til fordeling), presentasjon og diskusjon. KAF i 2021 valget!

Link til arrangementet på Facebook
Link til arrangementet på Microsoft Teams

Arrangement av Erlend Kristensen
På nettet: teams.microsoft.com
Onsdag 28. april 2021 kl. 19:30 UTC+02–21:00 UTC+02
Pris: Gratis · Varighet: 1 t 30 min
Offentlig  · Alle på eller utenfor Facebook

30-40 min presentasjon av KAF ordningen
20 min spørsmål og svar
20 min, hvordan får KAF til å bli en del av klimadebatten i 2021 valget
10 min litt om den tverrpolitiske gruppen CCL Citizens Climate Lobby Norge, som fremmer KAF ordningen

James Hansen sier til og med at KAF er løsningen på klimakrisen. Denne ordningen burde derfor komme mye høyere opp på agendaen. Kan stortingsvalget i 2021 være gjennombruddet for KAF? Slik at vi kan heve debatten fra kun snakk om fjerne klimamål som aldri nås, til faktisk klimahandling her og nå, med folket på klimalaget!

Klassekampen 2. mars 2021

Rødt bør gå for klimarabatt til alle

Rose Maiken Flatmo, Roald Arentz og Øyvind E. Hansen

Et viktig spørsmål på Rødts landsmøte 4.–7. mars blir om karbonavgift til fordeling (KAF, også kalt klimabelønning/klimarabatt) skal omfatte alle, eller bare de som tjener under en viss inntekt.

Utgangspunktet er godt: Flertallet i programkomiteen innstiller på at KAF skal være del av partiets arbeidsprogram for kommende fireårsperiode, og tar dermed høyde for alvoret: Skal vi nå Paris-målene og begrense den globale oppvarminga til 1,5 grader, må utslippene ned med seks til ti prosent hvert år fra nå og de neste 30 åra, slik at de er redusert med 50 prosent i 2030 og 100 prosent i 2050.

Da må karbonprisen opp og forbruket av fossil energi ned. Det får vi til med en høy og økende karbonavgift på produksjon og import av fossil energi, som gjør alle karbontunge varer og aktiviteter dyrere – og forbrukere og virksomheter tjent med å velge grønt.

Med uavkorta tilbakebetaling til innbyggerne, sikrer vi samtidig at avgiften får brei tilslutning, fordi både klima og folk tjener på den. Da kan avgiften settes til 2000 kroner per tonn CO2 fra år en, ikke først om ti år, slik regjeringa går inn for, og hver enkelt vil få en grønn tusenlapp i måneden, rett inn på kontoen.

Det er likevel både unødvendig og uheldig når komitéflertallet foreslår at ordninga må være progressiv ved å ha en øvre inntektsgrense, foruten et barnetillegg som gjenspeiler at husholdninger med barn forbruker mer.

Selv uten inntektsgrense bidrar KAF til Rødts kamp mot Forskjells-Norge: De med under middels inntekt og forbruk vil gå i pluss, fordi de får mer enn kompensert for den økte karbonprisen, mens de 10 prosent rikeste vil gå i minus og resten i balanse. Samtidig vil husholdninger få det samme, månedlige beløpet for hvert barn som for hver voksen.

Ordninga bør favne alle, også av tre andre grunner:

1) En universell ordning er langt enklere å administrere enn behovsprøving.

2) De som tjener mest, har det klart største klimaavtrykket og må derfor med på klimadugnaden.

3) Ordninga vil stå sterkere politisk mot forsøk på uthuling/avskaffing, hvis den omfatter alle. Om inntektsgrense, bør den i det minste være høy, minst en million.

Vi helt enige med komitéflertallet i at KAF må ta distriktshensyn, som vi foreslår å forsterke ved at de som bor i distriktene skal motta et noe høyere månedlig beløp enn resten av befolkninga.

KAF vil også være viktig for internasjonal klimarettferdighet og solidaritet når følgende tas med, som komitéflertallet støtter:

Norge skal i de internasjonale klimaforhandlingene/COP-prosessen arbeide for:

• Karbonskatt på internasjonal skipsfart og luftfart, der inntektene går inn i FNs grønne klimafond og fordeles av FN til klimatilpasning i fattige land og for utsatte befolkningsgrupper.

• Totalforbud mot bruk av «off-sets», en ordning som innebærer at rike land kan finansiere utslippsreduksjoner i fattige land og slik kjøpe seg fri fra å redusere egne utslipp.

oyvindha@hotmail.com

Nationen 19. febuar

Klimatiltakene må være rettferdige – men også effektive

Senterpartiet har flere gode forslag i klimapolitikken, men også noen med tvilsom og kanskje negativ klimaeffekt.

Vinnersak: Dersom Senterpartiet går inn for en effektiv karbonavgift til fordeling, vil de vinne konkurransen med Fremskrittspartiet om hvem som tilbyr best økonomi for bygdebilistene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mostphotos

Vinnersak: Dersom Senterpartiet går inn for en effektiv karbonavgift til fordeling, vil de vinne konkurransen med Fremskrittspartiet om hvem som tilbyr best økonomi for bygdebilistene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mostphotos Hallvard BirkelandNaturvernforbundet i Hordaland Gabriel FlifletNaturvernforbundet i Hordaland

For hele innelgget https://www.nationen.no/motkultur/kronikk/klimatiltakene-ma-vaere-rettferdige-men-ogsa-effektive/

Klassekamepen 11. februar

En rødgrønn løsning for Sp

Øyvind E. Hansen (Rødt), Magnus Bjørnbekk (Ap), Erlend Kristensen (MDG), Anders Ekeland (SV)

Det er forståelig når miljøpolitisk talsperson i Sp, Ole André Myhrvold og partikollega Sandra Borch (Klassekampen 27. og 28. januar.) går ut mot regjeringa, som vil tredoble CO2-avgifta fra dagens 590 kroner per tonn CO2 til 2000 kroner i 2030. En slik avgiftsøkning, uten en effektiv fordelingsmekanisme, vil ramme distriktene og folk med under middels inntekt urettmessig hardt. Sp ønsker å være garantist for å ta hele landet i bruk og ivareta vanlige folks interesser, og kan åpenbart ikke gå inn for en klimapolitikk som bryter med disse verdiene.

Samtidig kan ikke partiet framstå som en klimasinke når regjeringas nye linje viser en økende erkjennelse på tvers av det politiske landskapet: Klimautslippene må ned, raskt og effektivt, og et avgjørende grep for å få til det, er å øke karbonprisen. Et uttrykk for det politiske klimaskiftet er at Arbeiderpartiet og de andre rødgrønne partiene ikke kritiserer regjeringa for å gå for langt, men tvert imot, for ikke å ta i nok!

Sp, med sin sans for realpolitikk, har sikkert merket seg både politikken og realitetene: Skal vi nå Paris-målene og begrense den globale oppvarminga til 1,5 grader, må utslippene ned med 6–10 prosent hvert år fra nå og de neste 30 årene, slik at de er redusert med 50 prosent i 2030 og 100 prosent i 2050. Spørsmålet er hvordan det kan gjøres på en sosialt og geografisk rettferdig måte.

Forslaget fra Arbeiderpartiet om grønn skatteveksling har etter vår mening utfordringer med å skape brei tilslutning til å øke avgifta så mye og så raskt som kreves. Hvem husker hva skattene og avgiftene skulle være i utgangspunktet, og vil velgerne stole på at de blir kuttet i tilstrekkelig grad? Hva med de mange som ikke betaler skatt, skal de få rabatt på andre avgifter?

Den løsninga stadig flere på rødgrønn side, også i Arbeiderpartiet, ser som et mulig vinnerprosjekt, er klimabelønning, som vil bli populær fordi den både er synlig og rettferdig: Det legges en høy og forutsigbart økende karbonavgift på produsentene og importørene av fossil energi, som betales uavkortet ut igjen til innbyggerne, med et likt, månedlig beløp til alle, rett inn på konto. Beløpet gjøres noe høyere for dem som bor i distriktene, for å kompensere for større avstander og mindre tilgang til grønne transportalternativ.

Ordninga vil gjøre det mulig å øke karbonprisen så mye og raskt som kreves, og samtidig sikre brei tilslutning, fordi tilbakebetalinga innebærer at jo høyere karbonavgifta blir, jo mer vil både klimaet og de med lav inntekt tjene på det. Resten av befolkninga, bortsett fra de rikeste, vil sammen med distriktene gå i null.

Dette vil også være en kraftig pådriver for det grønne skiftet. Siden avgifta legges på produsent- og importørleddet, vil den økte karbonprisen spre seg utover i økonomien til alle varer og aktiviteter med karboninnhold. Slik vil forbrukere og virksomheter tjene på å ta grønne valg, fordi fornybare alternativ blir billigere relativt til karbontunge varer og aktiviteter.

Politikken kan kombineres med at staten spiller en mer aktiv rolle, slik både Sp og andre rødgrønne partier vil. Det kan skje gjennom subsidiering av elbil og ladeinfrastruktur i distriktene, og bruk av oljeinntektene til investeringsfond for grønn infrastruktur og utvikling av næringer som bioøkonomi, industri og energi.

Ved å gå for en distriktsvennlig karbonavgift med klimabelønning som del av et rødgrønt prosjekt, kan Sp løse den gordiske knuten, og få en klimapolitikk som gir effektiv utslippsreduksjon samtidig som den tjener folk flest, fremmer grønn næring og ivaretar distriktene.

oyvind.e.hansen@moss.kommune.no

Jon Algers om klimameldign og belønning, Klassekampen 26.1.2021

Så mye mer kunne fått plass i regjeringens klimaplan.

Avgift og ambisjoner

SÅÅ STORE AMBISJONER: Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn ser ikke ut til å ha noen plan om en kompensasjonsordning for CO2-avgiften. Da risikerer man at byrden faller på dem med lavest inntekt, skriver Jonas Algers. FOTO: BERIT ROALD, NTB

SÅÅ STORE AMBISJONER: KLIMA- OG MILJØMINISTER SVEINUNG ROTEVATN SER IKKE UT TIL Å HA NOEN PLAN OM EN KOMPENSASJONSORDNING FOR CO2-AVGIFTEN. DA RISIKERER MAN AT BYRDEN FALLER PÅ DEM MED LAVEST INNTEKT, SKRIVER JONAS ALGERS. FOTO: BERIT ROALD, NTBJonas Algers,

Hovedpunktet i regjeringens klimaplan, som ble lagt frem 8. januar, er å heve CO2-avgiften fra dagens 590 kroner per tonn til 2000 kroner per tonn i 2030. Venstresida bør ønske tiltaket velkommen, men samtidig peke på begrensningene i klimaplanen.

Poenget med en CO2-avgift er å endre atferd ved å gjøre det dyrere å produsere eller forbruke produkter med høye utslipp. En CO2-avgift er en viktig bestanddel av en effektiv klimapolitikk, siden det legger en kostnad på den som slipper ut klimagasser. Men tiltakets styrke er også en svakhet: Det gjøres ikke forskjell mellom ulike typer utslipp.

Når folk skal endre atferd med høye utslipp, blir spørsmålet hva de gjør i stedet. Blir det dyrt å kjøre en bil eller lastebil som drives av bensin, kan de kjøre elbil eller hydrogenlastebil i stedet. Men hvis elbilen eller hydrogenlastebilen er for dyr eller har for kort rekkevidde, er ikke det mulig. Uten alternativer øker bare kostnaden, og man må kutte andre utgifter. Atferdsendringen knyttet til CO2-avgift kommer derfor an på om varen er nødvendig eller en luksus. I verste fall betyr økende kostnader for nødvendige varer at man slutter å konsumere varer som har lavere utslipp fordi de betraktes som luksus. Reisen til jobben blir dyrere, så derfor kutter jeg forbruket på kultur.

Det er en fare for at det er de med lavest inntekt og få alternativer som blir hardest rammet av CO2-avgiften. For å kompensere for dette, har flere foreslått at inntektene fra CO2-prisen betales direkte ut til befolkningen. SVs Lars Haltbrekken har for eksempel foreslått en «grønn folkebonus». Det er noe Danmark har hatt siden landets høyreregjering økte klimaavgiftene i 2009. Men Solberg og Rotevatn ser ikke ut til å ha noen planer om en slik kompensasjonsordning. Det vil være urettferdig hvis byrden for omstillingen faller tyngst på dem som har lavest inntekter, og det kan også underminere den politiske bærekraftigheten i regjeringens klimaplan.

For å etablere en rask og effektiv klimaomstilling må det bli dyrere å slippe ut karbondioksid. Men byrden må falle på dem som har beriket seg på utslippene, ikke de som står uten alternativer.

Tiltak for å endre individers atferd har en viktig rolle, men begrenses av den tilgjengelige teknologien. Siden midten av 1800-tallet har teknologiutviklingen knyttet den kapitalistiske økonomien stadig tettere til fossil energi. Økonomen Carlota Perez har utviklet teorien om «teknoøkonomiske paradigmer», tidsepoker der en ny teknologi fører til store endringer i samfunnet. Et eksempel er forbrenningsmotoren, som la grunnlaget for bilsamfunnet, med nye transportkjeder, byplanlegging og atferdsmønstre. Et annet er informasjons- og kommunikasjonsteknologien. For å frigjøre samfunnet fra karbondioksidutslippene må den petroleumsbaserte teknologien erstattes med en ny utslippsfri teknologi og slik skape et nytt teknoøkonomisk paradigme. Det betyr at vi trenger en politikk som på bare noen år kan gjennomføre et slikt skifte. Ingen liten oppgave.

Det vil kreve et helt annet nivå innen innovasjons- og industripolitikken. Et ambisjonsnivå som handler mer om et nytt industrieventyr enn et nytt Spotify. Et omfang mer som Nasjonal transportplan enn Nysnø Klimainvesteringer. En metode som likner mer på 1930-tallets kriseforlik enn 2010-tallets startup -messer. Men på det området er regjeringens klimaplan svært beskjeden. Satsingen «Grønn plattform» skal få en milliard over tre år. Enova skal styrkes. Et ekspertutvalg skal nedsettes for å fremme klimavennlige investeringer. For å sette disse tiltakene i perspektiv: I 2019 investerte Enova 5,6 milliarder i grønne prosjekter, inkludert 2,3 milliarder i støtte til Equinors flytende havvindprosjekt Hywind Tampen. Samme år introduserte Equinor et program for å kjøpe tilbake aksjer for opp mot 50 milliarder kroner. Som Equinor selv skrev i pressemeldingen: «Equinor prioriterer kapitaldistribusjon til våre aksjonærer.»

I 2019 investerte også helstatlige Petoro mer enn 25 milliarder i petroleum. På grunn av de sjenerøse skattelettene til oljesektoren regner banken SEB med investeringer i petroleum på 260 milliarder i 2022. Staten subsidierer petroleumsindustrien, og via bedriftene den eier investerer den flere ganger mer i petroleum enn grønn industriutvikling.

En økende CO2-avgift er et viktig, men begrenset tiltak. Med nåværende klimaplan risikerer regjeringen å sile mygg, men svelge kameler. Samtidig vokser utålmodigheten i både klimabevegelsen og fagbevegelsen. Så mye mer kunne fått plass i regjeringens klimaplan.

jonas.algers@manifest.no

Om Elbiler og klimabelønning, Klassekampen 27.1.2021

Bilen er et miljøproblem, men alternativer finnes – som små kjøretøy og strømførende nett i bakken.

Dette er veien til framtida

FARVEL, KJEMPEBATTERIER: På Gotland har det israelske selskapet ElectReon utviklet en teknologi der kopperledninger under veien lar batteriene lade mens kjøretøyet er i fart. FOTO: ABACAPRESS/NTB

FARVEL, KJEMPEBATTERIER: PÅ GOTLAND HAR DET ISRAELSKE SELSKAPET ELECTREON UTVIKLET EN TEKNOLOGI DER KOPPERLEDNINGER UNDER VEIEN LAR BATTERIENE LADE MENS KJØRETØYET ER I FART. FOTO: ABACAPRESS/NTB

Anders Ekeland

Deler av venstresida står for en perspektivløs elbilkritikk. Den overser alltid det fundamentale faktum at en elbil og en fossilbil fører til omtrent like mye utslipp for å bli produsert. For det meste er helt likt. Det er jo bare «motoren» som er forskjellig, så utslippene i produksjonen blir ganske like. Når all strøm blir fornybar, vil det ikke være noen utslipp fra produksjonen av biler. Den store og avgjørende forskjellen er at fossilbilen aldri blir utslippsfri på veien. Ønsker vi å fase ut fossil energi? Ja! Så fort som mulig? Også ja! Hva faser ut fossil energi fortest mulig? Svar: en sosialt rettferdig karbonavgift (KAF).

Altså: den som er kritisk til elbiler må være en ihuga tilhenger av KAF. Ikke minst fordi at når bensinen blir dyr på grunn av KAF, så kan man sløyfe all subsidiering av elbiler. Igjen: jo raskere du vil avslutte elbilsubsidiering, jo mer ihuga må du støtte KAF.

Det jobbes hardt i elbilbransjen for å redusere avhengigheten av litium og kobolt, på grunn stigende priser og nødvendigheten av et godt omdømme. Likevel er det viktig å ha et kritisk søkelys på problemene knyttet til litium, kobolt og lignende.

Det som er synd er at de fleste på venstresida ikke fokuserer på alternativene til disse monstrøse og uøkologiske batteriene, nemlig å legge strømmen over/i/under veien. Da ville man bare trenge et batteri til, la oss si, maks fem mil. På alle større veier ville du kjøre på nettstrøm. Trolleybusser er velkjent. Siemens er i full gang med å utvikle trolleytrailer (= tog på gummihjul).

De lure svenskene skjønner at batterier kommer til å bli et problem, og har begynt testing av moderne «strøm i veien»-teknologier. Søk etter eroad Arlanda og smartroad Gotland . Grunnen til at slike fellskapsløsninger ikke er mer utbredt er at de strider mot kapitalismens natur, nemlig alles konkurranse mot alle.

Kapitalismen skaper ikke rasjonelle, kollektive teknologier. Tenk om Norge hadde brukt en brøkdel av de ti milliardene vi sløste bort på Mongstad til å utvikle «strøm i veien»-løsninger for ti år siden.

Nå vil store deler av venstresida igjen sløse bort milliarder på karbonfangst og lagring. Hvorfor? For at Norcem ikke skal bli utkonkurrert av limtre og at produsenter av bruk og kast produkter/emballasje ikke skal bli utkonkurrert av påfylling og gjenbruksemballasje. Ikke mye perspektivrikt.

Kritikerne har sjølsagt helt rett i at bilen er et gigantisk miljøproblem, men de har lite annet å by på en status quo. Det finnes nemlig alternativer.

For det første må en få slutt på at en person kjører alene i en femseter store deler av tiden. Mesteparten av dagens bilbruk må over på elektriske to- og trehjulinger som veier en tiendedel, tar veldig mye mindre plass, som ikke krever stadig bredere veier, som lager langt mindre støy og langt mindre svevestøv. For familier vil «sidevogn» ofte være en god løsning.

Så burde karosseriet på de femseterne vi virkelig trenger være av resirkulerbar kajakkplast, som verken trenger skadelig lakk eller dyre reparasjoner. Med så mye fornybar kraft som vi har i Norge burde vi produsere slike smarte grønne enhjørninger og dermed utkonkurrere uøkologiske sedaner og SUV-er. Lykter, speil, felger, dekk og å videre bør standardiseres kraftig og kunne resirkuleres.

For det andre bør Norge bruke noen karbonfangst-milliarder til å utvikle programvare og infrastruktur som gir oss selvkjørende biler. Da kunne vi produsert langt færre biler fordi vi brukte dem i fellesskap. I dag står biler parkert mesteparten av døgnet. Da kunne verdens produksjon av nye biler gå fra grovt regnet 100 millioner til 20 millioner. En enorm ressursbesparelse, men igjen er kapitalismens natur et problem.

For ikke bare Tesla, men alle bilselskaper, Google og Apple vil «låse» oss inne i deres selvkjøringsteknolog, ikke lage en felles, åpen standard. De vil utvikle

«Windows» for selvkjørende biler. Mye penger å tjene på et slikt monopol. Det er grunnen til at en ikke utvikler systemer hvor biler, syklister og fotgjengere kommuniserer med hverandre. Det er grunnen til at man ikke lager trafikklys som forteller bilen at nå har du grønt lys. I stedet får det enormt mye tid og ressurser på å lære dumme datamaskiner at det bare er en gren med grønne blader som beveger seg foran trafikklyset, det er ikke grønt lys! I Norge er slik offentlig signalinfrastruktur enda viktigere fordi snø ofte vil skjule de hvite kantlinjene som nå benyttes for å holde bilen der den skal være.

Med den etterspørselen som nå er verden over etter elektriske kjøretøy, så er norsk elbilproduksjon en av de sikreste måtene å skape nye arbeidsplasser når «oljå» går inn i solnedgangen. Norge har ved skjebnens tilfeldigheter, det vil si ihuga innsats fra noen hobbiter, blitt det ledende elbillandet. Nå bør vi på en mye mer planlagt måte yte et nytt bidrag til utslippsfri transport og produsere lette, fornuftige, resirkulerbare kjøretøy som lader mens de kjører. En slik plan bør være en viktig del av enhver ny grønn deal.

aekeland@online.no