Klassekampen 22.9.2021

Stå på krava, SV!

TRE MOT TO: SVs partileder Audun Lysbakken forhandler i praksis også på vegne av Rødt og MDG, skriver forfatterne. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ

TRE MOT TO: SVS PARTILEDER AUDUN LYSBAKKEN FORHANDLER I PRAKSIS OGSÅ PÅ VEGNE AV RØDT OG MDG, SKRIVER FORFATTERNE. FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ

Amin Alexander Røine og Hallvard Birkeland,SV-medlemmer

Ny regjering

Amin Alexander Røine og Hallvard Birkeland

Alle de tre rødgrønne miljøpartiene gjorde gode valg. Til sammen har SV, Rødt og MDG 16,2 prosent oppslutning, mot Senterpartiets 13,5. På grunn av sperregrensen har de tre 24 representanter, mot Senterpartiets 28 representanter.

SV har hele veien klart signalisert at de er villige til å gå i regjering hvis forhandlingsresultatet innebærer en ny kurs, det vil si en helt annen kurs for miljø, for sosial rettferdighet og for fred enn forrige gang vi hadde en rødgrønn regjering. Om forhandlingsresultatet er godt nok, skal avgjøres ved en uravstemning i SV. Dermed er naturlig nok alle på venstresida opptatt av dette. For SV forhandler i praksis ikke bare på egne vegne, men for alle som vil ha en ny kurs.

Vi mener at noen krav er så viktige at hvis de ikke er på plass, så vil vi oppfordre alle SV-medlemmer til å stemme nei til forhandlingsresultatet. For det første må baseavtalen med USA som Frank Bakke-Jensen forhandlet fram, blankt avvises. SV kan ikke delta i en regjering som gjør et enormt tilbakeskritt i basepolitikken. For det andre må Norge signere forbudet mot atomvåpen. Dette kravet støttes av 80 prosent av befolkningen, LO, Den norske kirke og to tidligere statsministre (Jagland og Bondevik). En skal lete lenge etter et så viktig og mindre «ekstremt» krav enn dette. Et rettferdig grønt skifte var hovedtemaet i valgkampen. MDG, Rødt og SV har gått inn for at vanlige folk må tjene på klimapolitikken. Alle har gått inn for at CO2-avgiften må tilbakebetales direkte til folk hver måned med en lik andel til alle. De rike taper og vanlige folk vinner. Derfor må den nye rødgrønne regjeringen ta i såpass med CO2-avgiften og tilbakebetalingen at det merkes – både på klimautslippene og på vanlige folks konto. Siden mange i fagbevegelsen og Ap og et stort mindretall i Sp er positive til klimabelønning, er den rødgrønne tusenlappen et realistisk rødgrønt kompromiss.

Altså: uten status quo i basepolitikken, signatur på atomvåpenforbudet og en rødgrønn tusenlapp: Stem nei! Vi oppfordrer Rødt og MDG til umiddelbart å støtte disse kravene for å styrke SVs forhandlingsposisjon og gjøre dem til en ufravikelig del av forhandlingsgrunnlaget. SV har landsstyremøte til helgen, og Norge venter utålmodig på en ny regjering. Det er ingen tid å miste.

post@birk.me

Klassekampen 2.9.2021

Her er en kur mot folkets vrede, Hansson!

Anders Ekeland,samfunnsøkonom og SV-medlem

I Klassekampen 28. august har Rasmus Hansson et veldig ærlig og engasjert innlegg. Det er bra – mangelvare i vår tid. Hansson peker direkte på den gordiske knuten i klimapolitikken. Bensinprisen må opp, men det er det «ingen» som tør.

Tålte vi nedstengingen, så tåler vi høyere bensinpris, mener Hansson. Her mener jeg han tar feil. Parallellen svikter. Bonuser til de få, lite til de mange, hadde møtt kraftig motstand hvis de hadde vart flere tiår, men tiltakene blir kortvarige. Det å betale «regninga» for å redde klimaet vil ta mye lengre tid. Ikke bare det: lenge før de gule vestene hadde elitene fryktet dette opprøret. Ikke bare har kvoteprisen i EU vært latterlig lav. Transportsektoren, det vil si bensinprisen, har vært i ikke-kvotepliktig sektor. Når EU nå vil innlemme transportsektoren i kvotesystemet ble det kalt «et politisk selvmord».

Ikke uten grunn, for etter 1968 har ikke Frankrike vært nærmere en «førrevolusjonær» situasjon enn årsskiftet 2018/19 da de gule vestene tok til gatene. Nesten alle «revolusjonære» faktorer var til stede; spontan selvorganisering og gatekamper, for eksempel. Det manglet bare en ting: et krav som kunne vedtas av det franske parlamentet. Et samlende krav av typen selvbestemt abort og åttetimersdag. Klimabevegelsen hadde ikke et slikt krav å by på.

Ut fra Hanssons logikk burde klimabevegelsen ha turt å støtte Macrons økning av bensinprisen. Noen klimaorganisasjoner gjorde det det første døgnet, men deretter var det helt taust. Dette til tross for at det finnes en åpenbar løsning på «problemet» med «folkets vrede», nemlig karbonavgift til fordeling. Da kan man nemlig sette karbonprisen veldig høyt – og de gule vestene tjener på det. Det gjør at de som på kort sikt må bekymre seg mer for «slutten på måneden», men som har like objektiv interesse av et mest mulig stabilt klima forener sine kortsiktige og langsiktige interesser.

Men ingen i Frankrike fremmet denne løsningen. Tragisk! Dessverre gjør heller ikke Hansson det, dette til tross for at MDG har stått for denne løsningen siden 2013! Senere har Naturvernforbundet i 2015, Rødt i 2017, SV i 2019 også gått inn for den.

Tida er overmoden for at noen går inn for at rødgrønn regjering gir folk en rødgrønn tusenlapp inn på konto hver måned. Rød fordi den omfordeler, grønn fordi den kutter utslipp. Med en rødgrønn tusenlapp trenger en ikke å «tørre» å trosse de «bakstreverske» gule vestene. De har penger å tjene på å stemme på et av disse partiene, for jo høyere karbonavgiften er, desto mer får de tilbake fra de rike når de rike flyr privatfly til hytta.

Man kan ikke gjøre alle til lags, man må velge mellom vanlige folk og privatflyeiere. Tør du å gå ut med et krav om at en ny rødgrønn regjering deler ut en tusenlapp klimabelønning, Rasmus? Til glede for de mange, til ergrelse for de få.

aekeland@online.no

Dagsavisen 30.8.2021

Den grønne tusenlappen – klimapolitikken du tjener på!

Maren Njøs Kurdøl, 1. kandidat for Rødt i Vestfold

Mailiss Solheim-Åkerblom, leder Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg

Øyvind E. Hansen, medl. Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg

Rødt vil innføre klimarabatt, en karbonavgift til fordeling, som betales tilbake til de med middels og lav inntekt – månedlig, rett inn på konto. Det vil det store flertallet tjene på – og klimaet!

Skal verden unngå klimakatastrofe, må prisen på fossile drivstoff opp. For så lenge bilen er det billigste og enkleste, tar vi bilen. Men å heve bensinprisen vil ramme vanlige folk … hvis vi ikke gjør det på Robin Hood-måten og tar fra de rike og gir til vanlige folk.

Det gjøres enkelt ved å ta alle CO2-avgiftspengene og fordele dem med et likt beløp til alle som tjener under 600.000. De som bor i distriktene får et noe høyere beløp.

De med høy inntekt – og høyt karbonfotavtrykk, får ingen tilbakebetaling, bare økte kostnader. Flertallet, de med vanlig og lav inntekt, og dermed mye mindre karbonavtrykk, får økte inntekter, som mer enn veier opp for prisøkningen. Og jo grønnere du lever, jo mer tjener du.

Med hetebølger, skogbranner og flommer haster det. Utslippene i Norge har ikke sunket siden 1990. Derfor må vi ha en avgift på alle CO2-utslipp, ikke bare bensin. Det vil redusere klimautslippene umiddelbart, samtidig som avgiften vil stimulere kraftig til grønn innovasjon, og gjøre det lønnsomt for bedrifter og forbrukere å ta grønne valg.

Regjeringen foreslår at CO2-prisen skal være 2000 kroner i 2030, som betyr 50 øre i økt bensinpris! Det er altfor lite, altfor sent! De tør ikke å gå fortere fram, for uten noe form for fordeling av avgiftsinntektene, fylles gatene med gule vester i en helt rettferdig protest mot at vanlige folk skal betale regningen. Fordi de med vanlig og lav inntekt tjener på Rødts klimapolitikk, kan Rødt gå mye raskere fram.

Vi vil også gjøre det mulig for langt flere å velge grønn transport, ved å sørge for storstilt, statlig finansiert utbygging av grønn infrastruktur i distriktene, og et betydelig bedre kollektivtilbud i og mellom byene.

Klassekampen 28.8.2021

Presse en grønn tusenlapp ut av Støre og Vedum?

Ingrid Valde, Øyvind E. Hansen, Hallvard Birkeland,
for styret i Klimabelønning Norge,
medlemmer av henholdsvis MDG, Rødt og SV

I Klassekampen 18. august slo endelig trekløveret MDG, Rødt og SV fast at de er enige om å drive en omfordelende klimapolitikk. Da bør de kreve at alle får en «grønn» tusenlapp rett inn på konto hver måned.

Den tusenlappen er din andel av CO2-avgiften. For folk med lave inntekter, som studenter, minstepensjonister eller renholdere, er dette den sikreste og beste måten å få bedre råd på. Det skyldes at rike menn med store biler, som flyr mye og generelt har karbontungt forbruk, betaler mye inn. Syklende og togende studenter derimot, betaler mye mindre i avgift enn de får tilbake. Det er en nær sammenheng mellom inntekt og karbonforbruk, siden fossil energi inngår i praktisk talt alle produkter.

Ap og Senterpartiet vil ikke tilbakebetale direkte. Da kan heller ikke karbonprisen heves så det monner. Ola Borten Moe lover at bensinprisen ikke skal øke. Regjeringen legger opp til en årlig økning på 50 øre, mer tør de ikke av frykt for gule vester. Arbeiderpartiet ville skjerme bensinprisen og gikk inn for bare 25 øre. Med en så lav økning i karbonprisen blir 2030 en reprise av 2020 – målet for utslippskutt blir ikke nådd. For ingen går fra bil og fly til elsykkel og tog når bilen fortsatt er veldig mye billigere.

Faktum er at jo høyere karbonprisen er, jo større Robin Hood-effekt har den. En tusenlapp tilsvarer grovt regnet en karbonpris på 2000 kroner neste år. Den må fortsette å stige med et betydelig fast beløp hvert år – ja, en stigning på bortimot 2000 kroner årlig kan være gjennomførbart med denne modellen. Bare slik vil man kunne sette farten i det grønne skiftet som trengs. Bare det gir en så kraftig omfordelingsinntekt at de nederst på lønnsstigen vil stemme for høy karbonpris. For en to-personshusholdning er det 24.000 i 2022, 48.000 i 2023.

Det betyr rundt regnet fem kroner høyere bensinpris. Selvsagt høres det mye ut. Men de med lave inntekter får så stor inntektsøkning at de kan kjøre mer fossilbil enn før. Men de vil også gjøre grønne valg i hverdagen for å få enda mer igjen for den økte inntekten. Resultatet er en omfordelende og rask dekarbonisering av økonomien.

Haakon Lie banket inn at Arbeiderpartiet alltid måtte ha en stor reform som valgkamptema. Da nytter det ikke bare å hevde prinsippet om klimabelønning (MDG), grønn folkebonus (SV) og klimarabatt (Rødt), som Une Bastholm, Audun Lysbakken og Bjørnar Moxnes gjorde i partilederdebatten. Prinsippet må tallfestes. En grønn tusenlapp er nok til at det merkes på kontoen. Og folk skjønner at det faktisk finnes en klimapolitikk som de tjener på, som ikke bare er «symbolpolitikk». Vi oppfordrer alle kamerater i våre respektive partier til å arbeide for at MDG, Rødt og SV går inn i sluttspurten av valgkampen med et felles krav til Støre og Vedum om en grønn tusenlapp som monner.

Dagsavisen 26.8.2021

En rødgrønn tusenlapp?

I partilederdebatten på NRK1 på mandag var MDG, Rødt og SV enige om at CO2-avgiften må økes og at avgiftsinntektene betales tilbake til folket. For hvis ikke karbonprisen, og dermed bensinprisen, går kraftig og vedvarende opp skjer det fint lite med utslippene. Enigheten mellom de rødgrønne miljøpartiene var veldig gledelig og viktig, for bensinprisen blir et viktig tema i valgkampinnspurten. Ikke minst på rødgrønn side. Borten Moe har allerede vært ute og bastant slått fast at miljøavgiftene ikke skal økes. Ap skal bare ha halvparten så stor økning i bensinprisen som regjeringen fram mot 2030. Det vil si 25 øre per år, ikke 50 øre. Uten noen omfordelende tilbakebetalingsordning.

Når Ap og Sp kommer med slike konkrete løfter, som er katastrofale for klimaet, nytter det ikke å svare med et vagt prinsipp om rettferdig omstilling. MDG, Rødt og SV bør derfor lansere «den grønne tusenlappen». Alle får 1000 kroner i måneden som sin andel av avgiftsinntektene det første året. Tilbakebetalingen – og dermed karbonprisen – må økes hvert år fram mot 2030. For dem med virkelig lave inntekter eller studielån vil dette virkelig monne. Tusen kroner i tilbakebetaling betyr at bensinprisen øker med omtrent 5 kroner.

På grunn av inntektsøkningen fra klimabelønningen vil de med vanlig og lav inntekt kunne kjøre mer fossilbil fordi tusenlappen dekker mer enn de økte utgiftene deres på bensin og andre karbontunge varer. Dette skyldes at de rike, med stort karbonforbruk – ikke minst flyreiser i tillegg til fossilbil – har betalt mye mer enn den tusenlappen de får tilbake. Dette er altså klimapolitikk à la Robin Hood, man tar fra de rike og gir til de fattige. Mer penger til folk med middels og lave inntekter betyr ikke høyere, men lavere fossilbruk fordi endrede priser fører til at vi tar grønne valg. Fattig som rik.

Hvordan ville partilederdebatten blitt hvis MDG, Rødt og SV sammen hadde utfordret Vedum, Listhaug, Solberg og Støre på om de ville gi folk en grønn tusenlapp i måneden?

Hvordan vil resten av valgkampen bli hvis de gjør det?

Roald Arentz, Anders Ekeland, Erlend Kristensen

Medlem av hhv. Rødt, SV og MDG, på vegne av styret i Klimabelønning Norge

Klassekampen 30. april 2021

Tredobbel CO2-avgift kan bli en forskjellsbombe av dimensjoner.

Klasseblinde tiltak

Marie Sneve Martinussen,

Regjeringens klimapolitikk er klasseblind, distriktsfiendtlig og tafatt. Et nytt flertall må levere det motsatte. Da trenger vi et vendepunkt bort fra flate usosiale avgifter og over til rettferdige miljøavgifter.

Ei krone er ikke ei krone. Den skifter ham etter hvem som ser på den. For en med 350.000 i inntekt er avgiftsøkning på ei krone per liter bensin en helt annen sak enn for en som tjener en million. For to som har samme inntekt er forskjellen stor når den ene kan gå til barnehagen og busse til jobb, mens den andre er avhengig av bil for å komme seg begge steder.

Derfor er det ikke rart at mange reagerer på regjeringas forslag om å tredoble CO2-avgifta, samtidig som inntektene skal brukes på «skatte- og avgiftslette». Etter åtte år med borgerlig regjering vet vi godt hva det betyr: Skattelette til de rikeste.

Avgiftsøkninga kan bli en grønn forskjellsbombe av dimensjoner. Med klima som unnskyldning vil Solberg skru opp prisene, likt for alle uansett om du bor rett ved T-banen og elbillader eller i den delen av Norge hvor det verken finnes hurtigladere eller tog. Og inntektene skal gå ut igjen i skattegaver til de rikeste. De som samtidig mottar størstedelen av el-bilsubsidiene og bor i sentrale strøk hvor det er lettere å gjøre «grønne valg» og slippe unna avgifta. Bedre oppskrift på gule vester og folkelig motstand mot klimapolitikk skal du lete lenge etter.

Men det betyr ikke at miljøavgifter i seg selv er usosialt. Vi har ei regjering som fører en politikk som er best for dem som tjener mye og bor i byen. Da er det ikke rart at også miljø politikken er tilpasset de med god råd og folk i storbyene. Vår oppgave er å vise at tiltak for å få ned utslippene kan være røde, rettferdige og fungere for hele landet. Da må miljøavgiftene bli progressive.

Høres det vanskelig ut? Det er stort sett motforestillingen mot ideen om rettferdige miljøavgifter. Om det er å ha to trinn i elavgifta eller progressive flyavgifter, så virker det som forståsegpåere syns det er lettere å se for seg elektriske jagerfly enn at avgifter kan være noe annet enn paddeflate. Så klart kan de det.

Med digitale strømmålere varierer allerede strømprisen i løpet av dagen, men teknologien brukes kun for å maksimere strømselskapenes profitt. Den kan like gjerne brukes til å skille mellom ordinært forbruk og luksusforbruk, og la el-avgifta eller nettleia skyte i været for dem som bruker strøm som om produksjonen ikke hadde noen kostnad for verken klima eller natur.

For CO 2 -avgiften kan en sånn differensiering i selve avgifta bli vanskeligere. Den påvirker prisen på mange varer og tjenester, som vi betaler for stykkevis og delt, ikke i en samlet strømregning. Men også her finnes det løsninger, inspirert fra ideen om en «karbonavgift til fordeling» (KAF), der flate karbonavgifter kombineres med å betale inntektene tilbake, likt til alle. Da vil de som bruker mye gå i minus, mens de som bruker lite går i pluss.

For at den teoretiske KAF-ideen skal fungere i virkelighetens Norge trengs det imidlertid viktige tilpasninger. Vi må innse at ikke alt forbruk er omfattet av CO2-avgifta, ferien til St Tropez og luksusbiff fra Japan er avgiftsfri mens campingferien til Trøgstad og biff fra Jæren ikke er det. Selv om vi vet at de med høy inntekt forurenser mer, så blir ikke modellen omfordelende av seg selv når deler av de rikes forbruk ikke inkluderes i avgiftsgrunnlaget. Derfor trenger vi en øvre inntektsgrense, der de som har inntekt over denne grensa ikke tar del i tilbakebetalinga.

For det andre kan vi ikke dele avgiftsinntektene likt for by og bygd. De som bor der hvor avstandene er store og alternativene til bil få må få en større del av kaka, for å kompensere for at det er vanskeligere å velge seg bort fra avgifta. Soneinndelinga til den differensierte arbeidsgiveravgifta kan være et konkret utgangspunkt, der ulike kommuner er kategorisert i hele sju ulike distriktsnivåer.

Jeg kaller det en klimarabatt for folk flest. Men det er ikke navnet som er viktig, det er prinsippet om at økt CO2-avgift verken skal gjøre de rike eller staten rikere, og at tilbakebetaling skal være økonomisk og geografisk rettferdig.

marie@roedt.no

Klassekampen 2. mars 2021

Rødt bør gå for klimarabatt til alle

Rose Maiken Flatmo, Roald Arentz og Øyvind E. Hansen

Et viktig spørsmål på Rødts landsmøte 4.–7. mars blir om karbonavgift til fordeling (KAF, også kalt klimabelønning/klimarabatt) skal omfatte alle, eller bare de som tjener under en viss inntekt.

Utgangspunktet er godt: Flertallet i programkomiteen innstiller på at KAF skal være del av partiets arbeidsprogram for kommende fireårsperiode, og tar dermed høyde for alvoret: Skal vi nå Paris-målene og begrense den globale oppvarminga til 1,5 grader, må utslippene ned med seks til ti prosent hvert år fra nå og de neste 30 åra, slik at de er redusert med 50 prosent i 2030 og 100 prosent i 2050.

Da må karbonprisen opp og forbruket av fossil energi ned. Det får vi til med en høy og økende karbonavgift på produksjon og import av fossil energi, som gjør alle karbontunge varer og aktiviteter dyrere – og forbrukere og virksomheter tjent med å velge grønt.

Med uavkorta tilbakebetaling til innbyggerne, sikrer vi samtidig at avgiften får brei tilslutning, fordi både klima og folk tjener på den. Da kan avgiften settes til 2000 kroner per tonn CO2 fra år en, ikke først om ti år, slik regjeringa går inn for, og hver enkelt vil få en grønn tusenlapp i måneden, rett inn på kontoen.

Det er likevel både unødvendig og uheldig når komitéflertallet foreslår at ordninga må være progressiv ved å ha en øvre inntektsgrense, foruten et barnetillegg som gjenspeiler at husholdninger med barn forbruker mer.

Selv uten inntektsgrense bidrar KAF til Rødts kamp mot Forskjells-Norge: De med under middels inntekt og forbruk vil gå i pluss, fordi de får mer enn kompensert for den økte karbonprisen, mens de 10 prosent rikeste vil gå i minus og resten i balanse. Samtidig vil husholdninger få det samme, månedlige beløpet for hvert barn som for hver voksen.

Ordninga bør favne alle, også av tre andre grunner:

1) En universell ordning er langt enklere å administrere enn behovsprøving.

2) De som tjener mest, har det klart største klimaavtrykket og må derfor med på klimadugnaden.

3) Ordninga vil stå sterkere politisk mot forsøk på uthuling/avskaffing, hvis den omfatter alle. Om inntektsgrense, bør den i det minste være høy, minst en million.

Vi helt enige med komitéflertallet i at KAF må ta distriktshensyn, som vi foreslår å forsterke ved at de som bor i distriktene skal motta et noe høyere månedlig beløp enn resten av befolkninga.

KAF vil også være viktig for internasjonal klimarettferdighet og solidaritet når følgende tas med, som komitéflertallet støtter:

Norge skal i de internasjonale klimaforhandlingene/COP-prosessen arbeide for:

• Karbonskatt på internasjonal skipsfart og luftfart, der inntektene går inn i FNs grønne klimafond og fordeles av FN til klimatilpasning i fattige land og for utsatte befolkningsgrupper.

• Totalforbud mot bruk av «off-sets», en ordning som innebærer at rike land kan finansiere utslippsreduksjoner i fattige land og slik kjøpe seg fri fra å redusere egne utslipp.

oyvindha@hotmail.com

Nationen 19. febuar

Klimatiltakene må være rettferdige – men også effektive

Senterpartiet har flere gode forslag i klimapolitikken, men også noen med tvilsom og kanskje negativ klimaeffekt.

Vinnersak: Dersom Senterpartiet går inn for en effektiv karbonavgift til fordeling, vil de vinne konkurransen med Fremskrittspartiet om hvem som tilbyr best økonomi for bygdebilistene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mostphotos

Vinnersak: Dersom Senterpartiet går inn for en effektiv karbonavgift til fordeling, vil de vinne konkurransen med Fremskrittspartiet om hvem som tilbyr best økonomi for bygdebilistene, skriver kronikkforfatterne. Foto: Mostphotos Hallvard BirkelandNaturvernforbundet i Hordaland Gabriel FlifletNaturvernforbundet i Hordaland

For hele innelgget https://www.nationen.no/motkultur/kronikk/klimatiltakene-ma-vaere-rettferdige-men-ogsa-effektive/

Klassekamepen 11. februar

En rødgrønn løsning for Sp

Øyvind E. Hansen (Rødt), Magnus Bjørnbekk (Ap), Erlend Kristensen (MDG), Anders Ekeland (SV)

Det er forståelig når miljøpolitisk talsperson i Sp, Ole André Myhrvold og partikollega Sandra Borch (Klassekampen 27. og 28. januar.) går ut mot regjeringa, som vil tredoble CO2-avgifta fra dagens 590 kroner per tonn CO2 til 2000 kroner i 2030. En slik avgiftsøkning, uten en effektiv fordelingsmekanisme, vil ramme distriktene og folk med under middels inntekt urettmessig hardt. Sp ønsker å være garantist for å ta hele landet i bruk og ivareta vanlige folks interesser, og kan åpenbart ikke gå inn for en klimapolitikk som bryter med disse verdiene.

Samtidig kan ikke partiet framstå som en klimasinke når regjeringas nye linje viser en økende erkjennelse på tvers av det politiske landskapet: Klimautslippene må ned, raskt og effektivt, og et avgjørende grep for å få til det, er å øke karbonprisen. Et uttrykk for det politiske klimaskiftet er at Arbeiderpartiet og de andre rødgrønne partiene ikke kritiserer regjeringa for å gå for langt, men tvert imot, for ikke å ta i nok!

Sp, med sin sans for realpolitikk, har sikkert merket seg både politikken og realitetene: Skal vi nå Paris-målene og begrense den globale oppvarminga til 1,5 grader, må utslippene ned med 6–10 prosent hvert år fra nå og de neste 30 årene, slik at de er redusert med 50 prosent i 2030 og 100 prosent i 2050. Spørsmålet er hvordan det kan gjøres på en sosialt og geografisk rettferdig måte.

Forslaget fra Arbeiderpartiet om grønn skatteveksling har etter vår mening utfordringer med å skape brei tilslutning til å øke avgifta så mye og så raskt som kreves. Hvem husker hva skattene og avgiftene skulle være i utgangspunktet, og vil velgerne stole på at de blir kuttet i tilstrekkelig grad? Hva med de mange som ikke betaler skatt, skal de få rabatt på andre avgifter?

Den løsninga stadig flere på rødgrønn side, også i Arbeiderpartiet, ser som et mulig vinnerprosjekt, er klimabelønning, som vil bli populær fordi den både er synlig og rettferdig: Det legges en høy og forutsigbart økende karbonavgift på produsentene og importørene av fossil energi, som betales uavkortet ut igjen til innbyggerne, med et likt, månedlig beløp til alle, rett inn på konto. Beløpet gjøres noe høyere for dem som bor i distriktene, for å kompensere for større avstander og mindre tilgang til grønne transportalternativ.

Ordninga vil gjøre det mulig å øke karbonprisen så mye og raskt som kreves, og samtidig sikre brei tilslutning, fordi tilbakebetalinga innebærer at jo høyere karbonavgifta blir, jo mer vil både klimaet og de med lav inntekt tjene på det. Resten av befolkninga, bortsett fra de rikeste, vil sammen med distriktene gå i null.

Dette vil også være en kraftig pådriver for det grønne skiftet. Siden avgifta legges på produsent- og importørleddet, vil den økte karbonprisen spre seg utover i økonomien til alle varer og aktiviteter med karboninnhold. Slik vil forbrukere og virksomheter tjene på å ta grønne valg, fordi fornybare alternativ blir billigere relativt til karbontunge varer og aktiviteter.

Politikken kan kombineres med at staten spiller en mer aktiv rolle, slik både Sp og andre rødgrønne partier vil. Det kan skje gjennom subsidiering av elbil og ladeinfrastruktur i distriktene, og bruk av oljeinntektene til investeringsfond for grønn infrastruktur og utvikling av næringer som bioøkonomi, industri og energi.

Ved å gå for en distriktsvennlig karbonavgift med klimabelønning som del av et rødgrønt prosjekt, kan Sp løse den gordiske knuten, og få en klimapolitikk som gir effektiv utslippsreduksjon samtidig som den tjener folk flest, fremmer grønn næring og ivaretar distriktene.

oyvind.e.hansen@moss.kommune.no

Jon Algers om klimameldign og belønning, Klassekampen 26.1.2021

Så mye mer kunne fått plass i regjeringens klimaplan.

Avgift og ambisjoner

SÅÅ STORE AMBISJONER: Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn ser ikke ut til å ha noen plan om en kompensasjonsordning for CO2-avgiften. Da risikerer man at byrden faller på dem med lavest inntekt, skriver Jonas Algers. FOTO: BERIT ROALD, NTB

SÅÅ STORE AMBISJONER: KLIMA- OG MILJØMINISTER SVEINUNG ROTEVATN SER IKKE UT TIL Å HA NOEN PLAN OM EN KOMPENSASJONSORDNING FOR CO2-AVGIFTEN. DA RISIKERER MAN AT BYRDEN FALLER PÅ DEM MED LAVEST INNTEKT, SKRIVER JONAS ALGERS. FOTO: BERIT ROALD, NTBJonas Algers,

Hovedpunktet i regjeringens klimaplan, som ble lagt frem 8. januar, er å heve CO2-avgiften fra dagens 590 kroner per tonn til 2000 kroner per tonn i 2030. Venstresida bør ønske tiltaket velkommen, men samtidig peke på begrensningene i klimaplanen.

Poenget med en CO2-avgift er å endre atferd ved å gjøre det dyrere å produsere eller forbruke produkter med høye utslipp. En CO2-avgift er en viktig bestanddel av en effektiv klimapolitikk, siden det legger en kostnad på den som slipper ut klimagasser. Men tiltakets styrke er også en svakhet: Det gjøres ikke forskjell mellom ulike typer utslipp.

Når folk skal endre atferd med høye utslipp, blir spørsmålet hva de gjør i stedet. Blir det dyrt å kjøre en bil eller lastebil som drives av bensin, kan de kjøre elbil eller hydrogenlastebil i stedet. Men hvis elbilen eller hydrogenlastebilen er for dyr eller har for kort rekkevidde, er ikke det mulig. Uten alternativer øker bare kostnaden, og man må kutte andre utgifter. Atferdsendringen knyttet til CO2-avgift kommer derfor an på om varen er nødvendig eller en luksus. I verste fall betyr økende kostnader for nødvendige varer at man slutter å konsumere varer som har lavere utslipp fordi de betraktes som luksus. Reisen til jobben blir dyrere, så derfor kutter jeg forbruket på kultur.

Det er en fare for at det er de med lavest inntekt og få alternativer som blir hardest rammet av CO2-avgiften. For å kompensere for dette, har flere foreslått at inntektene fra CO2-prisen betales direkte ut til befolkningen. SVs Lars Haltbrekken har for eksempel foreslått en «grønn folkebonus». Det er noe Danmark har hatt siden landets høyreregjering økte klimaavgiftene i 2009. Men Solberg og Rotevatn ser ikke ut til å ha noen planer om en slik kompensasjonsordning. Det vil være urettferdig hvis byrden for omstillingen faller tyngst på dem som har lavest inntekter, og det kan også underminere den politiske bærekraftigheten i regjeringens klimaplan.

For å etablere en rask og effektiv klimaomstilling må det bli dyrere å slippe ut karbondioksid. Men byrden må falle på dem som har beriket seg på utslippene, ikke de som står uten alternativer.

Tiltak for å endre individers atferd har en viktig rolle, men begrenses av den tilgjengelige teknologien. Siden midten av 1800-tallet har teknologiutviklingen knyttet den kapitalistiske økonomien stadig tettere til fossil energi. Økonomen Carlota Perez har utviklet teorien om «teknoøkonomiske paradigmer», tidsepoker der en ny teknologi fører til store endringer i samfunnet. Et eksempel er forbrenningsmotoren, som la grunnlaget for bilsamfunnet, med nye transportkjeder, byplanlegging og atferdsmønstre. Et annet er informasjons- og kommunikasjonsteknologien. For å frigjøre samfunnet fra karbondioksidutslippene må den petroleumsbaserte teknologien erstattes med en ny utslippsfri teknologi og slik skape et nytt teknoøkonomisk paradigme. Det betyr at vi trenger en politikk som på bare noen år kan gjennomføre et slikt skifte. Ingen liten oppgave.

Det vil kreve et helt annet nivå innen innovasjons- og industripolitikken. Et ambisjonsnivå som handler mer om et nytt industrieventyr enn et nytt Spotify. Et omfang mer som Nasjonal transportplan enn Nysnø Klimainvesteringer. En metode som likner mer på 1930-tallets kriseforlik enn 2010-tallets startup -messer. Men på det området er regjeringens klimaplan svært beskjeden. Satsingen «Grønn plattform» skal få en milliard over tre år. Enova skal styrkes. Et ekspertutvalg skal nedsettes for å fremme klimavennlige investeringer. For å sette disse tiltakene i perspektiv: I 2019 investerte Enova 5,6 milliarder i grønne prosjekter, inkludert 2,3 milliarder i støtte til Equinors flytende havvindprosjekt Hywind Tampen. Samme år introduserte Equinor et program for å kjøpe tilbake aksjer for opp mot 50 milliarder kroner. Som Equinor selv skrev i pressemeldingen: «Equinor prioriterer kapitaldistribusjon til våre aksjonærer.»

I 2019 investerte også helstatlige Petoro mer enn 25 milliarder i petroleum. På grunn av de sjenerøse skattelettene til oljesektoren regner banken SEB med investeringer i petroleum på 260 milliarder i 2022. Staten subsidierer petroleumsindustrien, og via bedriftene den eier investerer den flere ganger mer i petroleum enn grønn industriutvikling.

En økende CO2-avgift er et viktig, men begrenset tiltak. Med nåværende klimaplan risikerer regjeringen å sile mygg, men svelge kameler. Samtidig vokser utålmodigheten i både klimabevegelsen og fagbevegelsen. Så mye mer kunne fått plass i regjeringens klimaplan.

jonas.algers@manifest.no