En rødgrønn løsning for Sp
Øyvind E. Hansen (Rødt), Magnus Bjørnbekk (Ap), Erlend Kristensen (MDG), Anders Ekeland (SV)
Det er forståelig når miljøpolitisk talsperson i Sp, Ole André Myhrvold og partikollega Sandra Borch (Klassekampen 27. og 28. januar.) går ut mot regjeringa, som vil tredoble CO2-avgifta fra dagens 590 kroner per tonn CO2 til 2000 kroner i 2030. En slik avgiftsøkning, uten en effektiv fordelingsmekanisme, vil ramme distriktene og folk med under middels inntekt urettmessig hardt. Sp ønsker å være garantist for å ta hele landet i bruk og ivareta vanlige folks interesser, og kan åpenbart ikke gå inn for en klimapolitikk som bryter med disse verdiene.
Samtidig kan ikke partiet framstå som en klimasinke når regjeringas nye linje viser en økende erkjennelse på tvers av det politiske landskapet: Klimautslippene må ned, raskt og effektivt, og et avgjørende grep for å få til det, er å øke karbonprisen. Et uttrykk for det politiske klimaskiftet er at Arbeiderpartiet og de andre rødgrønne partiene ikke kritiserer regjeringa for å gå for langt, men tvert imot, for ikke å ta i nok!
Sp, med sin sans for realpolitikk, har sikkert merket seg både politikken og realitetene: Skal vi nå Paris-målene og begrense den globale oppvarminga til 1,5 grader, må utslippene ned med 6–10 prosent hvert år fra nå og de neste 30 årene, slik at de er redusert med 50 prosent i 2030 og 100 prosent i 2050. Spørsmålet er hvordan det kan gjøres på en sosialt og geografisk rettferdig måte.
Forslaget fra Arbeiderpartiet om grønn skatteveksling har etter vår mening utfordringer med å skape brei tilslutning til å øke avgifta så mye og så raskt som kreves. Hvem husker hva skattene og avgiftene skulle være i utgangspunktet, og vil velgerne stole på at de blir kuttet i tilstrekkelig grad? Hva med de mange som ikke betaler skatt, skal de få rabatt på andre avgifter?
Den løsninga stadig flere på rødgrønn side, også i Arbeiderpartiet, ser som et mulig vinnerprosjekt, er klimabelønning, som vil bli populær fordi den både er synlig og rettferdig: Det legges en høy og forutsigbart økende karbonavgift på produsentene og importørene av fossil energi, som betales uavkortet ut igjen til innbyggerne, med et likt, månedlig beløp til alle, rett inn på konto. Beløpet gjøres noe høyere for dem som bor i distriktene, for å kompensere for større avstander og mindre tilgang til grønne transportalternativ.
Ordninga vil gjøre det mulig å øke karbonprisen så mye og raskt som kreves, og samtidig sikre brei tilslutning, fordi tilbakebetalinga innebærer at jo høyere karbonavgifta blir, jo mer vil både klimaet og de med lav inntekt tjene på det. Resten av befolkninga, bortsett fra de rikeste, vil sammen med distriktene gå i null.
Dette vil også være en kraftig pådriver for det grønne skiftet. Siden avgifta legges på produsent- og importørleddet, vil den økte karbonprisen spre seg utover i økonomien til alle varer og aktiviteter med karboninnhold. Slik vil forbrukere og virksomheter tjene på å ta grønne valg, fordi fornybare alternativ blir billigere relativt til karbontunge varer og aktiviteter.
Politikken kan kombineres med at staten spiller en mer aktiv rolle, slik både Sp og andre rødgrønne partier vil. Det kan skje gjennom subsidiering av elbil og ladeinfrastruktur i distriktene, og bruk av oljeinntektene til investeringsfond for grønn infrastruktur og utvikling av næringer som bioøkonomi, industri og energi.
Ved å gå for en distriktsvennlig karbonavgift med klimabelønning som del av et rødgrønt prosjekt, kan Sp løse den gordiske knuten, og få en klimapolitikk som gir effektiv utslippsreduksjon samtidig som den tjener folk flest, fremmer grønn næring og ivaretar distriktene.
oyvind.e.hansen@moss.kommune.no
